Hva gir mer sang i skolen? (Del 2)

Dette er mitt andre blogginnlegg om denne debatten. Det første finner du her: “Slutt å rope på sang – SYNG!” Det tok for seg et overordnet perspektiv. Denne gang tenker jeg videre rundt flere perspektiver. Da blir det litt langt, men så er da også saken for viktig til å presenteres i en forenklet og tabloid tekst.

Hvor er de kritiske spørsmålene?

Estetiske fag har over lang tid tapt terreng i norsk skole og det går fremdeles i feil retning. Vi kan velge å hamre videre med alle argumentene «de andre» ikke har forstått. Eller vi kan justere innsatsen basert på en smule selvkritikk og bygge sterke felleskap. Jeg er tilhenger av det siste. Sjansen for å lykkes er liten om vi ikke våger å stille kritiske spørsmål – til oss selv. For mye tyder på at vi ikke har funnet nøkkelen til endring, til tross for at vi mener argumentene våre er gode.

Hva sier motstemmene?

Jeg tror det aller første man kan gjøre er å prøve å forstå motstemmene. Et fagmiljø som skaper indre ekkokamre blir lett sittende fast i sitt eget klister. I det perspektivet kan denne saken fortone seg som et «fluepapir». Den tiltrekker seg store grupper engasjerte mennesker som oppildner hverandre. Nedsettende ord brukes om de som er uenige og de avfeies med at de ikke har forstått at sang er viktig. Det er synd, for det er motstemmene som kan få oss til å skjerpe blikket, finjustere argumentasjonen og velge de rette strategiene for saken. Motstemmene er vår beste ressurs i debatten.

Hva er effekten av faktafeil?

Vi hadde en liknende debatt i 2017, da ordet «sang» ikke var å finne i den nye overordnede delen av læreplanen. Strategien var å skape overskrifter, i god «clickbait»-stil, om at regjeringen ønsket å fjerne sang fra skolen. Vi kan diskutere konsekvenser, men påstanden om en villet handling, der «regjeringen vil fjerne sang i skolen», representerte en faktafeil. Daværende fungerende kunnskapsminister, Henrik Asheim, parerte det hele ved å legge ut en video der han selv sang at skoleelever fortsatt skal synge. Mange reagerte negativt på det også, men diskusjonen med motparten uteble. Hvorfor? Fordi han lett kunne konsentrere sitt svar om faktafeilen. Regjeringen ønsket ikke å fjerne sang fra skolen, men fra planen. Argumentene for dette ble i liten grad diskutert og en tabloid kritikk ble møtt med et tabloid svar. Unyansert omgang med fakta ble en lissepasning som gav ministeren en lett match.

Det samme skjedde da debatten blusset opp igjen denne gang. Flere medier, bl.a. VG og Dagbladet, hevder i overskriften at «Regjeringen vil fjerne sang fra norskfaget». Disse og liknende artikler postes i sosiale medier med hoderystende kommentarer og får hundrevis av delinger. Engasjementet er en fantastisk ressurs! Men nok en gang er diskusjonen unyansert og lett å avfeie. Med mindre vi tenker at regjeringen faktisk har en bevisst, hemmelig agenda om å fjerne sang fra grunnskolen (noe som kanskje er litt vel konspiratorisk), så må vi også forholde oss til deres argumenter. Å tillegge noen en agenda kan nok skaffe flere supportere, men vinner neppe fram i lengden.

Hvilken endring er egentlig foreslått?

Saken handler, for de fleste, om å sikre sang en plass i alle barns skolehverdag. Argumentene er mange og gode om hvorfor vi skal synge – og jeg er enig i de aller fleste. For å finne virkningsfulle strategier er det da nyttig å se nøyere på hva det er som utløste debatten akkurat nå. Er sang foreslått fjernet fra læreplanen i norskfaget? Svaret er ja, – ordet «sang» er ikke lenger nevnt i forslaget til kompetansemål for norskfaget. Er sang dermed ute av norskundervisningen? Mange vil si ja, – de ansvarlige for læreplanen sier nei. Jeg tror fasiten i virkeligheten er langt mer uoversiktlig. I det ligger også en mulighet til å påvirke. Her trengs det en utdyping:

Hva er et kompetansemål?

Det viktigste først: Kompetansemål er ikke arbeidsbeskrivelser for elever og lærere. Det er derimot mål for hvilken kompetanse elevene skal ha tilegnet seg etter endte opplæring. Implisitt ligger det også et krav om at skolen skal måle i hvilken grad denne kompetansen oppnås. Her er det mange nyanser i dagens praksis, men prinsippet er gitt i kapittel 3 i forskriften til opplæringsloven. Det er dermed ikke et område der skolen eller den enkelte lærer har anledning til å utøve skjønn.

Etter at Kunnskapsløftet satte fokus på vurdering i alle fag har jeg holdt rundt 50 kurs for musikklærere om vurdering av utøvende og skapende kompetanse. Det er et langt lerret å bleke. Jeg mener det er tungtveiende grunner til å stille kritiske spørsmål ved om vi ønsker at alle landets norsklærere skal vurdere barns kompetanse i sang (inkludert sangferdigheter). Dermed er det ikke sikkert det utelukkende er en gevinst om sang blir et kompetansemål i norskfaget.

«Med innføringen av kompetansemål har læreplanen blitt mer målorientert enn tidligere læreplaner. I tråd med dette gir Kunnskapsløftet også færre føringer for innhold og metode i opplæringen, og den kan sies å representere et brudd med den innholdsorienterte læreplantradisjonen.» (Store norske leksikon på nett)

Hvilke kompetansemål er fjernet?

Det er mye snakk om at sang er fjernet. La oss se nærmere på det. Her er setningene som inneholder «sang» i dagens plan for norskfaget:

Kompetansemål etter 2. årstrinn:

• uttrykke egne tekstopplevelser gjennom ord, tegning, sang og andre estetiske uttrykk
• samtale om innhold og form i eldre og nyere sanger, regler og dikt

Kompetansemål etter 4. årstrinn:

• samtale om sanger, regler, dikt, fortellinger og eventyr fra fortid og nåtid på bokmål, nynorsk og i oversettelse fra samisk og andre språk

Kompetansemål etter 7. årstrinn:

• bruke sang, musikk og bilder i framføringer og presentasjoner

Kompetansemål etter 10. årstrinn:

• ingen

Fire av totalt 77 kompetansemål i norskfaget på 1.-7. trinn nevner «sang». Av disse handler to om å snakke om sang, ett om å bruke «sang, musikk og bilder» og ett er konkret knyttet til å synge. Merk også at ingenkompetansemål etter 10. trinn omhandler sang. Å påstå at fraværet av disse målene vil føre til en endring som gir for lite sang i norsk skole, fremstår for meg som en feilslått strategi. Først og fremst fordi dette er kompetansemål som i liten grad er egnet til å fremme de verdiene vi mener sang representerer. Jeg sier ikke at de har vært ubetydelige overalt, men sett i et nasjonalt perspektiv kan man vanskelig påstå at de har gitt sangen en vesentlig plass i skolen.

Hvilke strategier kan snu utviklingen?

Hva er konsekvensen av å ønske ordet «sang» tilbake inn i kompetansmålene? Historien har vel vist at dette ikke akkurat er noen «quick fix». Og hva skjer om man lykkes? Hvis problemet er definert som det at sang er ute av norskplanen, – vil det folkelige engasjementet avta hvis man lykkes med å få ordet inn igjen? Og hva har man i så fall vunnet i forhold til dagens situasjon? Sang er nevnt i læreplanen i dag, men litt realitetsorientering peker på behov for andre strategier.

Jobb opp mot lærerutdanningen

Jeg tror den største gevinsten ligger i det arbeidet som kan få nyutdannede lærere til å se verdien av å benytte sang – både som kunst og kulturuttrykk og som metode for å oppnå en lang rekke andre mål.

Dette må så klart tilrettelegges ved at lærerstudentene får egne erfaringer og opplevelser, gode læringssituasjoner som modellerer hvordan de selv kan jobbe i skolen og trening gjennom veiledet praksis.

I tillegg kan flere av musikklivets organisasjoner være til hjelp. Læremidler er et vanskelig marked å tjene penger i, men man kunne kanskje sett for seg at gode verktøy (som f.eks. Kor Arti fra Kulturskolerådet, Sangbanken fra Musikk i Skolen) ble stilt til gratis disposisjon for lærerstudenter. Det forutsetter at man tror ordningen ville betalt seg ved at det blir flere brukere når studentene går ut i yrkeslivet.

Likeledes kunne komponistens organisasjoner, som NOPA og Komponistforeningen, sammen med f.eks. TONO, informere og legge bedre til rette for hvordan man på lovlig vis kan bruke musikk laget av norske og utenlandske låtskrivere – selvfølgelig uten at regnestykket går i opphaverens disfavør. Her er lærerutdanningen rett og slett nøkkelen til å etablere god praksis.

Noen hevder at dette vil ta for lang tid, fordi effekten ikke kommer før dagens lærerstand er byttet ut. Det er feil. Jeg har jobbet nok blant lærere til å kunne påstå at de gode effektene vil spre seg også til etablerte lærere. Ikke til alle, men mange.

Andre kritikere har ment at hvis sang ikke er nevnt i grunnskolens ulike fagplaner, så vil det heller ikke bli vektlagt i lærerutdanningen. Det er en misforståelse. Jeg har ingen tro på at en metodefri læreplan skulle føre til at lærerutdanningen ikke underviser i variert metodebruk. Men det er selvfølgelig sentralt i strategien at lærerutdannere trekkes med på laget.

Lever varene selv

I 2015 hørte jeg et foredrag med Sten Ludvigsen i forkant av det som skulle bli Ludvigsenutvalgets anbefalinger til Kunnskapsdepartementet. I etterkant ble han spurt om sine tanker rundt de praktiske og estetiske fagenes posisjon. Svaret hans var kort og enkelt, – vi må slutte å syte og fokusere på å levere. Han hadde helt rett. Bevisbyrden ligger på vår side.

Det er vi som må vise og overbevise om at vi har rett i vår klokkertro på sangens betydning. Nora Kulset har selvfølgelig helt rett i sitt «hjertesukk» om at dette støttes av god forskning. Så hvordan kan denne forskningen formidles slik at den støtter oss som jobber med dette i skolen?

Verden er nå en gang slik, enten det gjelder klimaforandringer eller sang, at fakta sjelden er nok alene til å endre atferd. De må kombineres med praktiske eksempler på løsningene. Forskningen må presenteres hånd i hånd med opplevelser. Situasjoner der politikere, foreldre, lærerkolleger og lærerutdannere får oppleve alle de fordelene vi og forskningen mener det vil gi å styrke estetiske fagområder i skolen. Vi kan synge, spille og fremføre egenkomponert musikk på skolen, på kjøpesenteret og biblioteket, på kommunestyremøtet eller i pausa på idrettsarrangementer – og for lokale lærerstudenter! Én sang kan være bedre en ti.

Forskerne kan supplere med lett anvendelige fakta, formidlet på en måte som passer å ta med i fremføringene og i konsertprogram, på lekseplanen og til kommunestyret. Organisasjoner kan tilby gode tips. Det profesjonelle musikklivet kan formidle kontakt opp mot artister som har lyst til å bidra. Ved å vende initiativet innover ser vi at flokken som engasjerer seg i denne saken er full av kreative mennesker som kan bidra.

Til avslutning

Jeg støtter oppropet og den planlagte markeringen foran Stortinget i Oslo den 12. juni kl. 16, av hele mitt hjerte, og det er utrolig flott å se at så mange står sammen om dette. La oss sørge for at engasjementet kan utløse gode debatter, først i våre egne miljøer og så utad. Dette kan bli starten på en samlet, bred og varig front for å styrke de estetiske fagområdenes plass i skole og utdanning.

Det vil jeg gjerne bidra til, og det var også intensjonen med dette innlegget.