Kunsten å lytte

Inge Eidsvåg er kjent for sine reflekterte kåserier og foredrag. Ganske ofte har skole blitt et tema. Det kan være naturlig, ettersom han har jobbet i skolen tidligere. Den 1.-2. februar 2010 var han å høre på NRK, der han reflekterte omkring lytteferdigheter.

Inge Eidsvåg har i en årrekke vært tilknyttet Nansenskolen, som tidligere lærer og rektor, og tidligere ansatt på Nansen Fredssenter. Han er utdannet historiker, og har skrevet en rekke bøker.

Perler før frokost

Nedenfor gjengis del 1 av et morgenkåseri av Inge Eidsvåg på NRK 1. februar 2010. Kåseriet er gjengitt med forfatterens tillatelse. Les også del 2 lenger ned på siden. (Lyden av stillhet)

Fredag 12. januar i 2007, klokka ni minutter på åtte om morgenen, ankom en musiker en metrostasjon i Washington DC. Han var i slutten av 30-årene, hadde på seg blå jeans, langermet t-skjorte, en baseball cap – og han bar på en fiolinkasse. I en arkade på toppen av rulletrappene stilte han seg med ansiktet mot de forbipasserende, tok opp fiolinen og plasserte kassen foran seg med noen lokkemynter i. Så la han fiolinen til kinnet og begynte å spille. Det første stykket var “Chaconne” av Johann Sebastian Bach, et av de vakreste – og vanskeligste – stykker for solo-fiolin som noen gang er skrevet.

Etter tre minutter hadde 63 mennesker passert fiolinisten uten at noen verken stanset eller så ut til å legge merke til ham. Et halvt minutt senere kastet en kvinne et par mynter i kassen idet hun hastet forbi. Seks minutter ut i konserten stanset en middelaldrende mann, lente seg mot veggen og ble stående å lytte i ca. tre minutter, før han kikket på armbåndsuret og skyndte seg videre.

Etter Bachs “Chaconne” spilte fiolinisten Schuberts “Ave Maria”, deretter en meditasjon av Jules Massenet, for så å avslutte med enda et par stykker av Bach.

Etter 43 minutter var konserten over. Da hadde 1097 mennesker passert forbi fiolinisten. Sju hadde stanset og lyttet i fra ett til tre minutter. 27 hadde gitt penger, til sammen 32 $. Ingen hadde klappet, ingen hadde sagt noe til ham, og ingen gjenkjente musikeren. Han het Joshua Bell, og er en av verdens fremste fiolinister. Denne dagen debuterte han som gatemusiker på en Stradivarius fra 1713, som hadde kostet 3,5 millioner dollar.

De som stanset for å lytte eller gi penger denne morgenen – hadde de noe felles? Nei, her var alle etniske grupper representert, unge og gamle, kvinner og menn. De eneste som uten unntak forsøkte å stanse, men som ble dratt med videre av sine foreldre, var barn.

Det hele var et eksperiment, satt i gang av avisa Washington Post. De ville finne ut hvordan vi oppfatter ting, hva vi lytter til og hva vi prioriterer. Er vi i stand til å gjenkjenne stor kunst hvis den dukker opp i uvante sammenhenger? Tar vi oss tid til å stanse og lytte til det som virkelig er vakkert? Og – hvor mye er vi villig til å betale for en slik opplevelse?

Hva kan så dette eksperimentet lære oss? For det første at rushtida om morgenen på en togstasjon antakelig verken er tid eller sted for å nyte klassisk musikk. Men – kanskje kan denne konserten med Joshua Bell også vekke i oss en undring? Hvis en stor kunstner spiller stor musikk, men ingen lytter – er det da stor musikk? Er vi daglig omgitt av så mange lyder at vi simpelthen må stenge av for ikke å bli overbelastet? Og drukner også det vakre i en kakofoni av støy? Hører vi bare det vi er innstilt på å høre?

I skolen legges det i dag stor vekt både på leseundervisning og skriveundervisning, mens vi langt sjeldnere hører om lytteundervisning. Det kan ha noe å gjøre med at vi tar for gitt at det å lytte ikke trenger oppøving, eller at det er passiviserende. Men å lytte er ingen passiv handling, det er en aktivitet som forutsetter både oppmerksomhet og konsentrasjon. Det foregår noe i oss når vi virkelig lytter. Et musikkstykke kan røre oss til tårer, en opplesning kan skape indre bilder som ingen film kan gi, et lydhørt menneske i en krisetelefon kan redde liv, en tale kan inspirere til handlinger som forandrer verden. Men alt dette forutsetter at noen lytter.

Forfatter: Inge Eidsvåg

Lyden av stillhet

Nedenfor gjengis del 2 av et morgenkåseri av Inge Eidsvåg på NRK 1.-2. februar 2010. Kåseriet er gjengitt med forfatterens tillatelse. Les også del 1 ovenfor. (Perler før frokost)

Den 29. august 1952 satte pianisten David Tudor seg til flygelet i en fullsatt konsertsal i Woodstock, New York. Han skulle framføre et musikkstykke av komponisten John Cage (1912-1992). Stykket het “Fire-trettitre”, og det hadde tre satser. David Tudor kom inn på scenen med partituret under armen, senket flygel-lokket litt, tok fram ei stoppeklokke, satte seg ved flygelet – og så skjedde det ikke noe mer. Den første satsen varte i 30 sekunder uten at en eneste tone ble spilt. Da løftet Tudor opp flygel-lokket, som for å antyde en kort pause. Så gjentok det samme seg. Den andre satsen varte i to minutter og tjuetre sekunder, den tredje i ett minutt og førti sekunder. Underveis vendte Tudor bladene på partituret, men rørte ikke tangentene.

Da fire minutter og trettitre sekunder var omme, reiste han seg, løftet flygel-lokket helt opp, samlet sammen partituret, bukket og forlot scenen. Dermed var det mest kontroversielle musikk-stykket i det 20 århundret framført for første gang.

Hvordan reagerte publikum? Til å begynne med var alle stille, deretter bredte seg en spent usikkerhet. Etter hvert som de skjønte at ingenting ville bli spilt, ble de stadig mer irritert. Noen begynte å hviske til hverandre, andre kremtet høylytt, atter andre forlot salen. Da pianisten reiste seg og gikk ut, ropte folk i irritasjon og sinne. John Cage sa senere at 30 år etter konserten, hadde ingen av de tilstedeværende glemt denne kvelden. Og – de var fremdeles rasende.

Hvorfor i all verden gjorde John Cage dette? Selv sa han at det ikke var for å provosere. Det var heller ikke et plutselig innfall, men noe han hadde vært opptatt av i mange år: av hva stillhet er – og av å lytte. Året før denne komposisjonen ble framført, hadde han besøkt et ekkofritt rom ved Harvard Universitetet for å oppleve den totale stillhet. “Jeg forventer ikke å høre noen ting,” sa han før han gikk inn. Da han kom ut, kunne han fortelle at han hadde hørt to lyder. Den ene var sitt eget nervesystem, den andre var hjertet som pumpet blodet rundt i kroppen. Denne erfaringen gjorde det klart for Cage at absolutt stillhet ikke finnes. Det vi kaller stillhet betyr bare at vi ikke lytter. Stillhet handler derfor ikke om fravær av lyd, men om fravær av oppmerksomhet.

“Fire-trettitre” er av mange beskrevet som “det stille musikkstykket”, men det er ikke riktig. Innholdet i komposisjonen blir nemlig formet av de lydene publikum hører når ingenting blir spilt. I de få minuttene komposisjonen varte, kunne publikum ha hørt mange lyder. Hvis de bare hadde lyttet. I den første satsen kunne man høre suset av vinden i trærne utenfor konsertlokalet. Så begynte det å regne, og i den andre satsen trommet regndråper mot taket. I tredje sats var det publikums hvisking, mumling og irriterte kommentarer som dominerte. Dessuten lyden av pust, hjerteslag, kremt, hosting, fikling med program, skifte av sittestilling, osv.

Hvis publikum hadde vært mer lyttende istedenfor å irritere seg over det de ikke hørte, ville de ha oppdaget disse lydene. Men de fleste av oss hører bare det vi velger å høre, eller det andre forteller oss at vi skal høre. Vi må konsentrere oss og lytte for å kunne høre lyden av stillhet. Jeg tror det var dette John Cage ville fortelle oss med sin komposisjon.