To av mine favoritter

Voksne snakker ofte om barn som en ensartet gruppe. De skulle ønske det var mindre skole, matte er det kjedeligste faget, jenter er opptatt av gutter og alle liker samme musikken. Det er mange barn helt enige i, når alt press går i den retningen. Men inni seg har de det annerledes. Og hvis vi evner å åpne for, og stimulere hvert enkelt barns egne tankesett, så er de selvfølgelig like forskjellige – eller nei, enda mer forskjellige enn voksne. Derfor blir det så viktig å åpne for barnas egne refleksjoner og la de få oppdage hvilken vidunderlig verden av mangfold som finnes – også innen musikken. I musikktimene får de oppdage det gjennom lytting, samspill og i skapende aktiviteter.

Som “selvpiner” snur jeg ikke bunken så ofte, men her er noe av det som går igjen i disse timene – som regel på 6. trinn:

Hva er musikk?

Etter å ha stilt dette spørsmålet til godt over 1.000 barn de siste 20 årene (+) vet jeg at de har spennende tanker. Om jeg bare klarer å holde meg til spørsmål, uten å gi for mange svar, så kommer det mange fine refleksjoner fra barna. (OK, noen ledende spørsmål blir det vel også.) I det siste har jeg blitt flinkere til å bruke læringspartnere, noe som helt klart får flere med i samtalen.

En typisk dialog kan se omtrent sånn ut:

Lærer: Hva er musikk?

Elever: Musikk er lyd?

L: OK, men betyr det at all lyd er musikk?

E: Ja!

L: Greit. (Slipper nøklene i gulvet….) Var det musikk?

E: Neeei…

L: Hm…så hva mer må til for at lyd skal bli musikk?

E: Det må være litt sånn … melodi.

L: (Spiller / klapper en rytme på bordet eller gulvet.) Var det musikk, da?

E: Ja!

L: Men var det melodi der?

E: Nei…

L: OK, så det må ikke nødvendigvis være en melodi i musikk?

Slik fortsetter dialogen med spørsmål og svar. Min oppgave er å utfordre elevene ved å komme med motspørsmål som trigger nye refleksjoner. Hvis musikk “må” inneholde rytme, så spiller jeg noen vakre klanger på piano, – uten rytme… Når de mener at “all lyd er musikk” så trekker jeg fram eksempler på lyder som de færreste tenker på som musikk, f.eks. lyden av en bil som kjører forbi. Og her kommer et spennende poeng:

L: (Dunker hånda i gulvet.) Da var vel ikke det heller musikk?

E: Nei, men det kan bli til musikk!

L: Ahh… så om det er musikk kommer an på hvordan lydene er satt sammen?

E: Ja, det må liksom bli noe fint.

L: Bra! Kan det bli noe som ikke er fint også? F.eks. noe stygt?

E: …?

L: Hva med heavy metal? Det kan være skikkelig kult å høre på, men er det fint? Eller hva er “greia”? Skal det være “fint” eller “stygt”?

Denne delen er morsom! Nå går det opp for noen av barna at “fin” er et vanskelig ord og at musikken ikke trenger å være fin, men kan ha mange andre verdier. Som regel kommer en eller annen på den geniale ting at den som lager musikken må mene noe – eller ville noe. Man kan for eksempel mene å lage musikken glad, trist, stygg, rolig, kul … eller fin. (Men det finnes mange andre måter å mene noe også.) Og hva da med fuglesang? Kan man egentlig si at fuglene synger musikk? Eller snakker de sammen? Og er det i så fall musikk når vi mennesker snakker sammen? Her blir vi ofte litt svar skyldige, men jeg tenker at refleksjonene er det viktigste.

Av og til kommer vi også inn på at musikken ikke bare gir mening for den som skaper den, men også for den som lytter. Og det kan være to forskjellige meninger… Det bringer oss inn på en ny utfordring: Er lyd musikk hvis ingen opplever den? (Puhh…) På dette punktet begynner det ofte å bli nok og vi lar den siste refleksjonen henge i lufta, mens vi går løs på en praktisk aktivitet!

Hva er lyd?

Dette spørsmålet er litt mer faktabasert, men inneholder også mange spennende muligheter. Prosessen med elevene kommer veldig an på hva elevene faktisk kan om lyd fra før.

Dette temaet starter jeg ofte med å mime en person som befinner seg på månen. Når jeg later som om jeg går rundt med liten tyngdekraft, ikledd månedrakt, forstår jeg at jeg ikke er mye til dramapedagog. Men det får være, – det er nesten alltid noen som klarer å gjette hva jeg later som. Jeg forsøker også å rope til de, men det kan ingen høre. “Hvorfor ikke?”, spør jeg etterpå. “Fordi det ikke er luft på månen!” Svaret er et glimrende utgangspunkt for å fylle hulle mellom elevenes kunnskap om at lyd ikke bærer i lufttomt rom og spørsmålet “Hva er lyd?”.

Lyd er luft…?

Denne påstanden trigger undring. Elevene på 6. trinn har ofte en oppfatning av at det finnes lydbølger, men hva slags bølge er egentlig det. Vi tyr til en gitarstreng. Når jeg spiller på den, kan alle se at den vibrerer. Den går fort fram og tilbake, og skyver da på luft. Det skaper en fortetning i lufta foran strengen, og denne beveger seg utover akkurat som en bølge i vannet. Luft skyver på luft som skyver på luft som skyver… Det samme kan man kjenne ved å vifte luft i ansiktet med håndflaten. Forskjellen er at gitarstrengen vibrerer mye raskere, men om vi hadde klart å vifte 20-30 ganger i sekundet, så ville resten av klassen kunne høre at vi vifter med hånda!

Dette må bevises!

Vi har en stor tromme med et digert skinn. Den legges ned med skinnet opp og elevene river opp noen bittesmå papirbiter som legges på skinnet. Jeg tar en annen tromme og stiller meg noen meter unna. Teorien er som følger:  Når jeg spiller skal trommeskinnet på min tromme vibrere og dermed lage fortetninger i lufta. Disse brer seg i rommet, som ringer i vann, og treffer skinnet på den store tromma, som derfor også vibrerer på grunn av luftbølgene som treffer. Dette får de små papirbitene til å bevege seg på skinnet. Tid for eksperiment. Det er en sann fryd å se ansiktet til elevene når de ser papirbitene “danse”! 

Herfra er det lett å forklare at en slik tromme også finnes inni ørene våre – trommehinnen – og at vibrasjonene forplanter seg videre til de deler av nervesystemet som sender et signal til hjernen om at det er lyd i rommet.

Resonanskasse

Klart for den store tomskalletesten!

Det siste nå blir å sjekke om det finnes noen tomskaller i klassen. Testen er enkel: Jeg spiller på spilledåsen. Den lager litt lyd i rommet, men ikke så mye. Så plasserer jeg den med et fast trykk mot pannen til en elev. Hvis eleven hører lyden bedre med spilledåsen på pannen, så betyr det at hodet er en fin resonanskasse – altså et stort tomrom. Og gjett hva – den frivilligetestpersonen viser seg alltid å være en tomskalle!

Synes elevene dette er moro? JA!
Prøver jeg det med alle etter at testeleven er erklært og sertifisert som tomskalle? JA!
Blir dermed alle tomskaller? JA!
Er det lov å reservere seg? JA!
Understreker jeg til slutt at dette kanskje var å trekke litt rare slutninger? JA!
Husker de hva en resonanskasse er? JA!

(Spilledåsen må være en slik som ikke har resonanskasse i seg selv, men som man holder på et bord e.l. for at den skal lage ordentlig lyd.)