Skolene åpnes igjen – hva skjer nå?

Skolene åpnes og pilene på bildet ovenfor er talende for de grunnleggende valgene vi står overfor:

• Grønn pil: Vi går tilbake til det kjente, – grønt lys, alt vel, godt innenfor komfortsonen og noe vi vet at vi behersker.
• Lyseblå pil: Vi tenker at alt vi har vært gjennom kan brukes til å gå videre framover, – veien er ukjent og i randen av eller utenfor komfortsonen.

For all del, – jeg har stor respekt for at utfordringene med korona ikke er over. En ting er det helsefaglige, men jeg jeg tenker selvfølgelig på alle de nye justeringene lærere gjør i disse dager for å tilpasse skoledagen til smitteverntiltak. Det handler ikke bare om håndvask og plass, slik man kan få inntrykk av gjennom media, men også om utstyr og læremidler som ikke kan brukes, rom som er opptatt, elever som har ulikt forhold til tilpasningene, bekymringer, foreldre som stiller krav og forventninger og mye mer. Undervisningsformene skal snus enda en gang og tilpasses en skolehverdag som slett ikke er slik den var før skolene stengte. For ikke å snakke om de lærerne som nå skal forberede undervisning for fysisk og digital formidling – samtidig.

Nei, vi er ikke tilbake til normalen. Men et av spørsmålene som vi bør ha i bakhodet mens alt dette pågår er: Ønsker vi oss tilbake? Til hva da?

Eller for å bli litt mer presis:

• Er det noe av det nye fra tiden med hjemmeskole vi vil ta med oss tilbake til skole-skolen?
• Har vi vunnet ny digital kompetanse som kan komme til nytte også når vi møter elevene daglig?
• Har elevene fått noen erfaringer de (og vi) kan anvende til bedre læring?
• Har vi opplevd nye kilder til motivasjon? Eller, kanskje ikke nye, men ny bruk av disse?

Eksempler på hypoteser

Det er på ingen måte min intensjon å konkludere nå, men ut fra diskusjonen på nett kan vi jo tenke på noen mulige hypoteser – altså bare som eksempler:

Mange har snakket om elever som tok mer ansvar enn normalt. Hvorfor gjorde de det? Var det fordi de fikkmer ansvar? Var det på grunn av den fysiske avstanden til læreren? Var det litt spennende å måtte “klare seg selv”? Var hjemmeskolen, for noen, rett og slett en kilde til motivasjon og ansvarsfølelse? Trigget det et overlevelsesinstinkt? Hvis svaret er ja på ett eller  flere av disse spørsmålene kunne en hypotese kanskje være:

Hjemmeskole kan, i passe porsjoner og på visse alderstrinn, brukes som et grep for økt motivasjon, ansvar og dypere læring.

Mange lærere har tatt i bruk digital teknologi på nye måter. Innebar det noen fordeler som kan anvendes også til daglig? Har skolen mulighet til å identifisere suksessfaktorene og forsterke disse? Har man, ved fysisk avstand, opplevd bedre kommunikasjon i noen tilfeller? Skyldtes det i så fall at man skiftet kanal? Kan det lære oss noe om innholdet i den “normale” dialogen? Hvis svaret er ja på ett eller  flere av disse spørsmålene kunne en hypotese kanskje være:

Digital teknologi er egnet til å variere kommunikasjonsformen med elevene. Skolen har derfor mye å tjene på å lære mer om muligheter og utfordringer ved de ulike måtene å kommunisere, både digitalt og analogt.

Mange melder om langt flere henvendelse fra foreldre enn normalt. Er det slik at foreldrene fikk ny kjennskap til hva undervisningen innebærer og dermed ble mer engasjert? Fikk noen, på godt eller vondt, bedre kjennskap til eget barns styrker og utfordringer? Skapte hjemmeskolen noen aktiviteter som engasjerte foreldre og barn i felles aktivitet? Kan noen familier rett og slett ha vunnet på dette? Hvis svaret er ja på et eller flere av disse spørsmålene kunne en hypotese kanskje være:

Hjemmeskolen gir både skolen og hjemmene verdifulle erfaringer for hvordan hjemmearbeid/lekser kan utformes for å gi best mulig effekt.

Merk: Dette var ment som eksempler på hypoteser, – skutt fra hofta. Flere bør settes opp og formuleres bedre en her. Så vil refleksjon, debatt og FoU-arbeid kunne bekrefte eller avkrefte de.

Et spesielt ansvar for skoleledere

Nå tenker kanskje noen “Jeg er lei av “nytt” – gi meg normalen tilbake!”. Ingen ting er mer forståelig. Samtidig tror jeg vi vinner på å legge til rette for å samle opp tanker, refleksjoner, utsagn og erfaringer om hva som gikk fint. Hva som kan legges til rette slik at den nye hverdagen blir enda bedre enn “normalen.” Dette er spesielt et ansvar alle skoleledere bør ta på seg.

For de fleste av oss har vel opplevd å lære noe nytt, for eksempel på kurs, som vi der og da tenker har utviklet oss. Men så forsvinner alt som dugg for solen når vi kommer tilbake til hverdagen. Denne gang var investeringen alt for stor til å la sjansen til læring og utvikling gå fra oss – for stor til å “gå tilbake til normalen”.