Om musikken om ti år og steingjerder

Kan musikken, om ti år, låte som i dag?

Tenk deg at du bygger et steingjerde – et skikkelig fint et. Med naturstein som er nøye utvalgt for å passe godt sammen. Slik en ekte håndverker kan, med henders kunnskap, erfaring og god sans for estetikk. Om 50 år ser det ikke lenger ut som i dag. Sannsynligvis har det blitt enda vakrere, med lange stolte gresstrå opp langs kanten, spredte områder med grønn mose og en og annen blomst som har funnet feste i sprekkene. Om 100 år har kanskje grunnen beveget seg og noen steiner har falt ned. Konteksten har også forandret seg, for da gjerdet ble bygget dominerte det landskapet. Nå er det den nye toglinja som får oppmerksomheten. Gjerdet har gått fra å være et praktisk og nødvendig skille til et unnselig vitnesbyrd om en glemt historie. Ingen har rørt gjerdet, endringene er skapt av tiden.

Sånn er det også med musikk. Tiden endrer musikken og vår oppfatning av den. La oss ta noen eksempler:

Da Vårofferet, med musikk av Igor Stravinskij, ble urframført i 1913 var det buing i salen. I løpet av framføringen utviklet det seg til roping og nevekamp mellom tilhengere og motstandere av musikken. I dag er stykket en hyllet klassiker som alltid fyller konsertsalene (i fred og fordragelighet).

Eller ta miksen i åpningen av Yellow Submarine med The Beatles. Lyden er panorert ut til sidene på en ekstrem måte vi ikke hører i dag, – gitar helt ut på venstre side, vokal på høyre og sjøskvulp i midten. Morsomt når du hører musikken med to høyttalere på litt avstand, men en forskrudd effekt i dagens lytteredskap, der vi går med høyttalerene godt plantet helt inni øret. Utvikling av lytteredskapen har endret musikken, selv når vi hører originalopptakene.

Litt lenger fram i tid kommer vi til Beat It med Michael Jackson. Da låta kom i 1985 spisset vi ørene og sperret øynene opp. Eddie van Halens gitarsolo pekte framover. Tidens fremste hardrock-gitarist, midt i det siste fra «King of Pop». Det var nytt og spennende den gang. I dag finnes det ikke en ungdom som vil hevet et øyenbryn av dette – det er en slags gammeldags mainstream. Igjen har utviklingen endret vår oppfatning og opplevelse av musikk.

Verden står ikke stille. Nye tankesett, verktøy, kontekster m.m. gjør at det som ble skapt i går oppleves annerledes i morgen. Det gjelder både musikk, steingjerder og livet for øvrig.

Så da kan vel ikke musikken, om ti år, låte som i dag?

Nei, på en måte kan den kanskje ikke det. Men sett at vi prøver likevel. Sett at vi lager en ny låt etter mønster fra Beat It, med pop og hardrock i elegant kombinasjon. Har det en verdi? Vel, det er ikke kreativt, ikke originalt, ingen vil få en opplevelse eller et kick over å få et glimt inn i fremtiden. Det har neppe noen historisk verdi heller, all den tid vi har tilgang til originalen med Michael Jackson og Eddie Van Halen. Det å skape gårsdagens musikalske uttrykk en gang til kan være gøy og vi kan lære av det. Men det har liten verdi som kunst eller som en kreativ uttrykksform. Merk at jeg her skiller mellom det å skape musikk og å framføre. Det er selvfølgelig verdifullt å framføre andres musikk, både ny og gammel.

Vi kunne konservert steingjerdet, slik man ofte gjør. Altså slått gresset, plukket vekk mose og blomster, rettet grunnen og reparert gjerdet. Kanskje ville det, før eller siden, havnet på Maihaugen eller Norsk Folkemuseum. Nye gjerder lages imidlertid på andre måter. En av grunnene til det er man ikke lenger anser et steingjerde for å være et «praktisk og nødvendig» skille. I dag har vi nye teknikker, nye materialer, nye behov og ny estetikk.

Igjen – sånn er det også med musikken. Vi kan konservere den og det har en verdi. Men når vi lager ny musikk søker vi også nytt materiale, nye kombinasjoner og nye kontekster – det kreative.

OK -«point made» – har det noen praktisk betydning for musikklæreren?

Dette får betydning hvis vi mener at musikkundervisning skal utvikle kreativitet (og det mener samfunnet/læreplanen så absolutt). Tenk for eksempel på det å lage en melodi:

I middelalderen var det strenge regler for melodiføring. I dag låter musikken rimelig annerledes fordi noen har brutt reglene – igjen og igjen. Også i dag har vi regler. Kall det sjanger – kall det funksjonsharmonikk og kvintsirkel – kall det god smak – eller, som elevene ofte sier, bra og dårlig musikk. Alt dette er eksempler på regelsett. Det har verdi å lære reglene, fordi de kan hjelpe oss til å forme musikk som passer inn i samtiden. Ved å lære de gamle reglene kan vi også se nye kombinasjoner. Men heldigvis blir de som oftest brutt.

Så – et viktig spørsmål er hvor vi vil starte. Med å lære reglene og følge de strengt? Med å bryte de? Eller med å la eleven skape en «musikalsk råvare» som, hvis det er behov for det, kan foredles med reglene (følge eller bryte), med kreativitet og med elevens eget skapende uttrykk? Alt dette kan gå fint.

Problemet oppstår når vi stiller med en forventning om at de bestående reglene er de beste. Det er en sterk føring som er ekstremt vanskelig for et barn eller en ungdom å bryte ut av, for alternativet er jo enda ikke oppfunnet. Når melodien triller forsiktig ut, så er det lett å tro at reglene gjør den bedre. Men gjør de virkelig det? Eller er det bare at det låter mer kjent?

Min oppgave som lærer og veileder må være å lirke ut barnets egen oppfatning, verdsette den og definere den som riktig.

Hvis jeg mener de tar feil, så kan jeg ta det helt med ro. Utviklingen vil uansett ta tid og nettopp tiden og gjentatte forsøk vil vise eleven vei. Jeg skal gi råd på veien, men når eleven tar sin avgjørelse, innenfor eller utenfor reglene, så er det et godt og riktig valg. Hvis jeg derimot fremmer dagens regelsett som fremtidens fasit, så har jeg tatt rollen som en dårlig konservator, neglisjert kreativiteten, overvurdert min rolle og undertrykt elevens egen skaperkraft. …og det vil jeg jo helst ikke.