Ordliste – forklaringer på ord og uttrykk

Brukes som regel om sang uten instrumenter til.

Når man kan høre en tone og vite nøyaktig hvilken tonehøyde dette er uten noen form for hjelpemidler.

En person med absolutt gehør har da gjerne også godt gehør – evne til å skille toner – i flere andre sammenhenger også. Som f.eks. at man hører akkorder godt, hører tonearten i et musikkstykke og hører om toner spilles/synges rent eller urent etc.

Tre eller flere toner som klinger samtidig, f.eks. når vi spiller et grep på gitar eller flere toner på piano. En akkord med tre toner kalles også treklang. Det er tradisjonelt veldig vanlig å bruke enkle dur- og moll-akkorder (treklanger) i akkompagnement til sanger.

Dur-akkorden består av første, tredje og femte tone i en skala. (C-dur skala hvis vi skal ha en C-dur akkord, G-dur skala hvis vi skal ha en G-dur akkord osv.) I moll-akkorder er tredje tone senket et halvt tonetrinn.

• C-dur: Akkorden består av tonene C-E-G
• C-moll: Akkorden består av tonene C-Ess-G

Så kan vi legge til f.eks. den syvende skalatonen for å “krydre” akkorden. Da har vi en firklang.

• C7: Akkorden består av tonene C-E-G-B
• Cmaj7: Akkorden består av tonene C-E-G-H

Hvis vi er ute etter en G-akkord, så tar vi utgangspunkt i en G-dur skala og finner på samme måte fram til første, tredje og femte tone (G, H og D) etc.

Men vi kan også ha andre akkorder som lager andre stemninger. Her er det bare øret som setter begrensningen for hva slags akkord du vil bruke. Lytt f.eks. til disse spilt på et piano:

• C-D-Ess-G (spill litt lyst på pianoet)
• C-F-H-E
• C-F-G-C
• Hele overarmen på pianoet gir en clusterakkord. (Cluster = klynge)

Og så videre – det er moro å teste ut egne varianter.

Rekkefølgen av akkorder i en sang danner sangens akkordskjema/akkordprogresjon.

Akkorder kan også defineres etter hvilken funksjon de har. Dersom en sang går i C-dur vil tonika(grunnakkorden) være en C-akkord. Dominanten er en akkord som leder tilbake til tonika, i dette tilfellet G eller G7, mens F er subdominant. Men det er en litt lengre historie…

(Se også besifring.)

Rekkefølgen av akkorder i en sang danner sangens akkordskjema. Her er f.eks. akkordskjemaet til en standard blues i D-dur:

D – G7 – D – D7

G7 – G7 – D – D

A7 – G7 – D – D

(Se akkorder og besifring for en forklaring av symbolene.)

Uttrykket basslinje viser egentlig bare til notene som spilles av bassen, f.eks. i et band. Bassisten vil ofte velge toner som gjør at bassen, i alle fall i noen deler av musikken, får en logisk, nesten melodisk linje. Men det er jo ikke melodien, derav ordet basslinje.

Besifring er en praktisk måte å notere akkorder. Systemet er enkelt når man først begynner å få taket på det. 

• C = en C-dur akkord, dvs. C-E-G (se akkorder.)
• C7 = en C-dur akkord + den 7. tonen i C-dur skala er senket et halvt tonetrinn (liten septim), dvs. C-E-G-Bb
• C9 = C7 + den 9. skalatonen, C-E-G-Bb-D
• Cm = C-moll, dvs. C-Ess-G
• Cm7 = C-moll + den 7. skalatonen senket (liten septim), dvs. C-Ess-G-Bb

Det finnes flere tegn i besifringssystemet. Besifring er spesielt praktisk for å lage/spille akkompagnement.

I mange sammenhenger er besifring enklere å lese enn noter eller tabulatur. Derfor er det fint å bruke f.eks. når vi spiller gitar i musikktimene. Da lærer elevene at besifring er et system av bokstaver og tall som sier hvilket grep du skal spille.

En betont del i takten utføres som en litt “tyngre” tone enn en ubetont del. I en 3-takt er det for eksempel vanlig at første slag utføres tyngre og andre og tredje slag utføres lettere (dette som også kalles valsetakt). Første slag er dermed “betont”.

Se også Takt og Versefot.

Gehør handler om å kunne oppfatte toner, forholdet mellom toner, og strukturer i musikken.

Gehørspill er å lære seg å spille musikk uten notasjon, men bare ved å høre. Det har alltid vært vanlig i folkemusikken og brukes også stadig oftere i begynneropplæring på instrumenter. Fordelen er da at alt fokus kan rettes mot musikken og det å spille det man hører, – man trenger ikke lese samtidig.

Absolutt gehør er å kunne høre hvilken tone som spilles/synges, uten et instrument e.l. som referanse. Man kan altså høre en tone, og uten videre si hvilken tone dette er – eventuelt om den er litt for høy eller lav.

Ved å spille/synge mye utvikles etter hvert et godt relativt gehør. Hvis man da har fått høre f.eks. en C som utgangspunkt, så har man fått referansen og kan høre andre toner i forhold til denne.

Man kan også ha et gehør knyttet til instrumentet man spiller. Det kan knyttes til klang, f.eks. når en trompetist hører hvilken tone som spilles på trompet fordi han hører det på nyanser i instrumentet. Eller det kan knyttes fysiske til bevegelser, når trompetisten hører hvilken tone som spilles ved bruke fingrene til å kjenne fysiologisk, også uten instrumentet i hånda. Tonen er knyttet til en bevegelse.

Groove er en betegnelse som viser til musikkens “grunnstemning”, ofte som en kombinasjon av tempo, rytmer, basslinje etc. En groove kan f.eks. beskrives med ord som hektisk, “laid-back”, melankolsk, oppstemt, myk, svevende etc. Det er gjerne kompet (trommer, bass, gitar, tangenter) i et band som danner musikkens groove. Begrepet er stort sett brukt innen rytmisk musikk.

Når man spiller eller lager musikk er det viktig å forholde seg til grooven, slik at de forskjellige instrumentene spiller sammen og utfyller hverandre på en god måte. F.eks. vil basstrommen og bassen gjerne holde tett sammen rytmisk.

Et intervall i musikk er avstanden, i tonehøyde, mellom to toner. Intervallene hat fått navn etter tonetrinn i en skala. Et par eksempler med utgangspunkt i tonen C:

•  C til D: D er den andre tonen i en C-dur skala og intervallet heter da sekund. (Egentlig stor sekund, der liten sekund vil være C til Dess.)
• På samme måte er D til E også en stor sekund, fordi her er det samme avstand mellom D og E, som mellom C og D.
• E til F er derimot en liten sekund, fordi det bare er et halvt tonetrinn mellom.

De mest brukte intervallene har følgende navn, basert på hvilen skaletone vi går til:

• 1. skalatone: Prim
• 2. skalatone: Sekund (stor/liten)
• 3. skalatone: Ters (stor/liten)
• 4. skalatone: Kvart (forstørret/forminsket)
• 5. skalatone: Kvint (forstørret/forminsket)
• 6. skalatone: Sekst (stor/liten)
• 7. skalatone: Septim (stor/liten)
• 8. skalatone: Oktav

Intonasjon i musikk brukes som oftest om det å treffe eksakt riktig tonehøyde – eller synge/spille “rent” (i motsetning til “falskt”).

En jingle er en kort, ofte fengende, lyd eller “kjenningsmelodi”, f.eks. brukt i TV/radio eller i reklame. Den brukes gjerne til å fange oppmerksomhet eller for å få lytteren til å gjenkjenne det som kommer. I reklameformål er den gjerne slagord-preget og lett å huske. Nyhetssendinger har gjerne en jingle. Når “alle” kjenner musikken som ble brukt i en bestemt reklame, er det ofte på grunn av en vellykket jingle.

Brukes gjerne om korte lydfiler som kan spilles igjen og igjen.

Det er ofte opptak, eller samples, av f.eks. en bassfigur som kan spilles flere ganger etter hverandre for å få det til å høres ut som en lengre linje. Så kan man kombinere flere bassloops for å lage et fullt bass-spor til en låt. Tilsvarende kan man bygge opp trommesporet – og alle andre spor (instrumenter, vokal, effekter m.m.). Det er også vanlig å bruke loops i kombinasjon med live spilling.

Til programmer for å lage musikk på datamaskin følger det ofte med en del loops, men man kan også kjøpe biblioteker av loops i ulike sjangre. I tillegg finnes det mengder tilgjengelig på Internett, både gratis og i ulike betalte varianter. De er som regel royalty free, som betyr at du kan bruke de fritt uten bekymringer for opphavsretten.

I programvare som er laget for å komponere med loops er det lett å endre tonehøyde og tempo på hver enkelt loop. I tillegg kan man klippe, lime og bearbeide loopene på ulike vis. Denne formen for komponering kan være fint å bruke i skolen. Ulempen kan være hvis alle bruker de samme loopene, så låter musikken nokså likt og man lager lite selv. Derfor er det spennende å lage looper selv.

En kort rytmisk, melodisk eller harmonisk figur som gjentas om og om igjen. Innenfor rytmisk musikk likner dette på et riff (f.eks. gitar-riff). Forskjellen er kanskje at riff ofte vil være knyttet til 1, 2 eller 4 takter som gjentas. Et annet beslektet begrep er loop , som gjerne brukes i forbindelse med lydfiler på digitale enheter.

En skala med fem toner. Med utgangspunkt i en C-dur skala finner vi C-pentaton skale ved å fjerne halvtonetrinnene:

Da har vi igjen tonene C D E G A. Dette er en dur-pentaton skala fordi de tre første tonene gir et “dur-preg”. En moll-pentaton skala basert på de samme tonene begynner på A.

• Dur-pentaton: C D E G A
• Moll-pentaton: A C D E G

Pentaton skala er et godt utgangspunkt for å lære å improvisere og hvis vi legger vi til en halvtone mellom 3. og 4. trinn i moll-pentaton, så får vi en standard blues-skala.

Penta betyr fem, og vi finner ordet også i f.eks. Pentagon. Les mer om pentaton skala på denne siden hos Musikkordboken.no.

Kjært barn, mange navn. Pulsen er det samme som mange i dagligtale kaller takten (som i: “å holde takten”), grunnrytmen eller tempoet. Det handler om den jevne telleenheten som ligger bakenfor musikken og angir tempoet, – eller det man klapper når man klapper takten til musikken.

Mange velger å bruke begrepet puls i undervisningen for å unngå sammenblanding med takt slik det brukes i notelære. (Inndeling av musikken i like enheter ved hjelp av taktstreker og taktarter.)

I undervisning er det nyttig å lære forskjell på puls og rytme. Vi kan angi tempoet i en sang ved å klappe den jevne pulsen. Rytmen følger derimot melodiens ofte ujevne inndeling av tonene.

Hvis de som spiller ikke følger samme puls, så spiller de i ulikt tempo eller ujevnt. Da blir samspillet ikke så bra. Pulsfølelse, eller altså det å finne tempoet til musikken og følge det mens man spiller, er derfor en basisferdighet for musikkutøvelse som påvirker all annen musisering. Dette er helt klart en ferdighet som kan øves, gjerne ofte og i små doser.

Leker og øvelser er fint å bruke for å trene pulsfølelsen og jeg anbefaler å trene på dette jevnlig på alle trinn i grunnskolen. (Se bl.a. Puls og rytme 1, Puls og rytme 2 og Klosseleken.)

Her kommer en liten melodi to ganger. Alt er likt, bortsett fra et cymbal:

Først spiller cymbalet pulsen, altså den jevne takten (“holder takten”).

I det neste lydeksempelet spiller cymbalet rytmen, dvs. melodiens rytme.

Når man leser tekst/bokstaver, så vil en erfaren leser se ordene som bilder. Man kjenner igjen ordene med ett blikk, og trenger ikke lese bokstav for bokstav, for så å sette de sammen til ord.

Det samme gjelder når man leser noter. Et rytmebilde er derfor et rytmisk figur som leseren kjenner igjen – med ett blikk – uten å lese note for note.

Denne rytmen vil en som har lest mye noter umiddelbart kjenne igjen som starten på “Alle fugler”.

Skala er betegnelsen på toner i stigende/synkende rekkefølge. Det finnes ulike typer skalaer, som da klinger forskjellig. For eksempel vil en durskala klinge annerledes, og gi en annen stemning enn en mollskala.

Durskala:

• Et helt trinn + helt trinn + halvt trinn + helt trinn + helt trinn + helt trinn + halvt trinn (oppover)
• De hvite tangentene fra C til C på et piano, er en durskala.

Ren moll:

• Et helt trinn + halvt trinn + helt trinn + helt trinn + halvt trinn + helt trinn + helt trinn (oppover)
• De hvite tangentene fra A til A på et piano er en ren mollskala.

Heltoneskala:

• Bygges opp av bare heltoner etter hverandre.
• En heltonenskala fra C blir: C – D – E – Fiss – Giss – Aiss (Bb) – C

Kromatisk skala:

• Bygges opp av alle halvtonene, f.eks. da alle tangentene fra C til C på et piano.

Noen andre skalatyper:

• Melodisk moll
• Harmonisk moll
• Pentaton skala (bare 5 toner)
• Bluesskala
• Rumensk skala

Alle disse klinger forskjellig og en melodi bygget på de ulike skalaene vil få et særpreg / en stemning etter skolen.

Det finnes mange flere, og man kan i prinsippet velge ut akkurat de tonene man ønsker og lage en skala av disse – altså sette tonene i stigende og/eller synkende rekkefølge.

Begrepet takt brukes om inndeling av musikken i like lange enheter.

Taktstreker viser denne inndelingen som loddrette streker i notene. De er viktige for å forenkle lesingen av et notebilde. Det kan illustreres uten bruk av noter også:

Kan du finne ut hvor mange prikker dette er, uten å telle hver prikk?

• • • • • • • • • • • •

Det blir mye lettere om vi deler prikkene inn i grupper:

| • • • | • • • | • • • | • • • |

Ved notelesing leser man bilder, akkurat som du leser ordbilder i denne teksten. Når notene er delt i grupper går det altså mye raskere å gjenkjenne notebildene.

En takt er perioden fra en taktstrek til den neste. I tillegg fremhever taktstrekene musikkens taktart:

Taktarten forteller hvor lang en takt skal være og noteres ved en brøk. Eksempler:

• 4/4-takt betyr at hver takt inneholder toner som til sammen tilsvarer varigheten av 4 firedelsnoter.
• 3/4-takt betyr at hver takt inneholder toner som til sammen tilsvarer varigheten av 3 firedelsnoter.
• 3/2-takt betyr at hver takt inneholder toner som til sammen tilsvarer varigheten av 3 halvnoter.

Hva er da forskjellen på 2 stk. 2/4-takter og 1 stk. 4/4-takt – det blir jo uansett like lenge som 4 firedelsnoter?
Taktarten sier også noe om betoning, altså hvilke deler av takten som skal utføres med litt mer tyngde. Det er vanlig at det som spilles på det første taktslaget – eneren i takten – betones noe sterkere. Da ser vi at det blir forskjell på:

2/4-takt: | 1 – 2 | 1 – 2 | 1 – 2 | 1 – 2|

og 4/4 takt: |1 – 2 – 3 – 4 |1 – 2 – 3 – 4|

(Tell taktslagene, si alle 1-ere litt sterkere og kjenn på forskjellen.)

Taktarten er altså mer enn matematikk, fordi den også sier noe om hvordan vi skal utøve musikken.

Men begrepet takt brukes også i flere sammenhenger og det kan bli litt forvirrende. “Å spille i takt” betyr gjerne at flere utøvere spiller like fort eller langsomt. “Å holde takten” kan bety å forholde seg til grunnpulsen i musikken eller vise/spille grunnpulsen – som når man f.eks. klapper en jevn puls slik at de andre spiller like fort. Se også begrepet puls.

En kort akkordrekke som går om og om igjen – rundgang.

F.eks.:  |C |Am |Dm |G7 |

Denne akkordrekken kan gå under en rekke sanger, bl.a. I Like The Flowers, Blue Moon eller Se Min Kjole.

En annen veldig vanlig rekke er den som brukes i “4 chord song”:

| C   | G   | Am  | F   |   (Denne kalles også 1-5-6-4)

Uttrykket brukes til å beskrive hva slags rytme en tekst har. Verseføtter settes sammen av kombinasjoner av tykktunge og -lette stavelser. Disse kombinasjonene har fått navn som:

• jambe (lett-tung, trykk på siste stavelse)
• troké (tung-lett, trykk på første stavelse)
• daktylos (tung-lett-lett)
• anapest (lett-lett-tung)

Du finner en mer inngående forklaring, med eksempler, på denne siden (ekstern lenke).

Begrepet versefot kan brukes når vi lager sangtekster og skal få tekstens rytme og trykk/betoning til å passe med melodien. For eksempel er det lurt at første tekstlinje i første vers har samme versefot som første tekstlinje i andre vers.