Elefantene i KI-klasserommet

🐘 Potensielle negative konsekvenser ved innføring av generativ KI i skolen.

I dag var jeg på en halvdags seminar med med FIKS – Forskning, innovasjon og kompetanseutvikling i skolen under tittelen Faglig KI-seminar for profesjonsfellesskapet. En rekke dyktige fagpersoner presenterte svært gode eksempler og problemstilllinger i en forbilledlig godt organisert ramme! Det jeg synes var rart, og litt urovekkende, var den totale mangelen på elefanter. Jeg mener…selveste FIKS!

La meg være tydelig på at jeg forstår at generativ KI har kommet for å bli, og jeg tror det en lurt å anvende det i skolen på et eller annet nivå. Samtidig er jeg nokså sikker på at for å få til det på en god måte, så bør vi lete grundig etter elefantene i rommet – showstoppere – det som kan ødelegge moroa – som potensielt kan gjøre at det slett ikke blir så gøy i det lange løp.

Slik jeg ser det:

• Generativ kunstig intelligens, som “hverdagsteknologi”, er ung og grensesprengende, men også umoden og uutforsket. Vi ser at den gir mange fantastiske muligheter og potensial for å skape store endringer.
• Store endringer, på alle samfunnsområder, tilsier enorme økonomiske insentiver for de av teknologiselskapene som klarer å hevde seg. Det har ført til tidenes kappløp – eller “race to roll out” – med de snarveier det innebærer.
• Siden teknologien er ny har vi knapt noe akkumulert kunnskap eller erfaring om effektene på lang sikt.

Sagt i klartekst: Utviklingen tar form som et “race to roll out”, samtidig som vi har liten eller ingen kunnskap om hva denne teknologien vil gjøre med menneskers utvikling og læring på lengre sikt.

I tillegg til å utforske muligheter for bruk av generativ KI i skolen, mener jeg vi også må snakke om noen elefanter. Her er to av dem:

1. Hva er et minimum av kunnskap og forutsetninger som kreves for å ta generativ KI i bruk i skolen på en ansvarlig måte, – og hvordan man kan sikre at dette kommer på plass?
2. Hva kan være mulige ønskede og uønskede effekter for menneskers utvikling på lengre sikt? Jeg tenker for eksempel på læring og kunnskapstilegnelse, tenkning, polarisering og demokratiutvikling – kanskje også på menneskelig autonomi.

Det rare er at jeg har snakket med mange jeg ikke kjenner om dette. Så godt som alle er enige i at dette er viktige emner. Likevel blir de ikke snakket om i plenum.

Er det sånn at alle snakker om her og nå, men få snakker om hvilket grunnlag dette legger for veien videre? 🐘 Det minner i så fall om utviklingen av sosiale medier. Den ble styrt av et godt narrativ om relasjoner og demokratisering. I dag vet vi at vi fikk det, men også store, globale utfordringer innenfor mental helse og polarisering.

Og tar man for gitt at etter hvert som kunnskapen utvikles, så blir den også relativt jevnt fordelt i skole-Norge? 🐘 Det minner i så fall om 1:1-digitaliseringen av skolen. Den ble styrt av gode eksempler som skulle lede til økt kompetanse, utforskende læring og kreativitet. I dag vet vi at vi fikk det, men også ramaskrik i den offentlige debatten. Mange påpeker en hodeløs digitalisering, helt korrekt, fordi kompetansen med de gode eksemplene ikke nådde ut overalt.

Så, kjære FIKS og alle andre:

Jeg skjønner at en halv dags seminar ikke kan løse alt dette, selv ikke i Professorboligen på Universitetet i Oslo. Men jeg tror det er uklokt å snakke om de gode eksemplene uten å være tydeligere på at vi også må lete etter utfordringer. For er det en ting vi kan lære av skolens digitalisering fram til nå, så er det at disse debattene må føres samtidig og i de samme fora. Hvis ikke, så etableres det et fundament med to bein – tre er som kjent et minimum for å skape stabilitet.