Publisert 9. mai 2009

Bloom – en felle for musikkfaget?

Blooms taksonomi

Da Kunnskapsløftet var ferdig begynte arbeidet med å lage kjennetegn på måloppnåelse. Det var en utfordrende jobb, særlig i begynnelsen. Da er det heller ikke rart at man lette etter strukturer som kunne forenkle prosessen. Mange fant fram Blooms taksonomi.

En taksonomi er en systematisk ordning/struktur eller kategorisering innen et emne. Benjamin Bloom utarbeidet første gang i 1956 en taksonomi for bruk i forbindelse med kognitive læringsmål.

Hva er det snakk om?

Dette innlegget skal ikke forklare eller drøfte Blooms taksonomi i full bredde, men bare påpeke at det er en liten del av Bloom som har blitt omfavnet i norsk skole. Tilsynelatende nokså ukritisk. Det betyr i praksis at man legger et lite sammendrag, eller bare en illustrasjon knyttet til teorien, til grunn for hele skolens vurderingarbeid. Det er etter i beste fall en vågal omgang med pedagogisk teori!

Bloom beskriver en hierarkisk strukturering av begreper knyttet til kompetanse på ulike nivåer:

Blooms taksonomi
Blooms taksonomi på norsk

Kompetansen øker oppover i figuren, der altså vurdering er det høyeste nivået av kompetanse.

Mer kortfattet en dette kan vel knapt en pedagogisk teori beskrives, - og nettopp det kan skape problemer!

Så hva er problemet?

Selv om denne taksonomien danner en logisk struktur, så kan vi ikke unnlate å ta i bruk et kritisk blikk. Hva kan den brukes til og når egner den seg ikke så godt? Ved noen skoler pålegges lærere å bruke denne taksonomien til å vurdere elevenes kompetanse - i alle fag. (Jeg har også truffet lærere som oversetter nivåene til karakterer.) La oss se på hvilken konsekvens en slik anvendelse får i musikkfaget:

  • Å kunne gjengi musikalsk materiale blir altså faglig kompetanse på laveste nivå?
  • Mens å bedømme musikk representerer et langt høyere nivå?

(Om vi viderefører forenklingen, så betyr vel det da at musikkanmelderen har høyere kompetanse enn musikeren? Det kan nok hende av og til, men det er neppe en generell regel...)

Min erfaring er at musikalsk utvikling slett ikke følger en slik fast struktur. Noen elever er dyktige på å lytte, analysere og vurdere musikk. Andre har sin styrke på det utøvende eller det skapende. Noen ser sammenhenger og trekker egne musikalske slutninger når de spiller selv, men det låter ille fordi håndverket ikke er godt nok. Andre har et ypperlig håndverk, men mangler den forståelsen som gir musikken liv og uttrykksevne. Musikalsk kompetanse utvikles ikke nødvendigvis i en fast bestemt nivådelt rekkefølge. Her kan mange elementer utvikles i ulike rekkefølger for ulike elever, og ofte utvikles de samtidig.

Det betyr at vurderingen ikke kan følge Blooms taksonomi slavisk, men læreren kan selvfølgelig bruke taksonomien i egen bevisstgjøring for å se ulike deler av elevens kompetanse.

Så da forkaster vi Blooms taksonomi?

Nei, men vi skal definitivt vurdere hva den kan og ikke kan brukes til. Det er sjelden smart å hoppe på enkle løsninger uten å skaffe seg litt bakgrunn og se noen sammenhenger. Illustrasjonen nedenfor viser flere sider og en videreutvikling av Blooms arbeid. Sikkert nyttig når det knyttes til læring, men helt klart en felle ved ukritisk bruk i vurderingsarbeidet.